Bloggen min heter “Fornuft og følelser” og jeg vil forsøke vekselsvis å skrive innlegg der jeg lar fornuften lede an og andre ganger innlegg der jeg lar følelsene bære meg av sted. Det siste kan innebære at jeg av og til kommer på ville veier, men det må være lov når følelser settes i sving. I dag blir det en miks av begge deler og således beveger jeg meg inn på humpete stier… Soundtracket til bloggingen denne gang var ikke spesielt vanskelig. Ned fra hylla hentet jeg Beatles – boksen og tok andektig ut “Revolver” fra 1966 og det er bare å legge den pent i spilleren og trykke play. Låt nummer 1 på albumet heter Taxman og sparkes i gang slik:

One, two, three, four…
Hrmm!
One, two, (one, two, three, four!)

Let me tell you how it will be;
There’s one for you, nineteen for
me.

‘Cause I’m the taxman,
Yeah, I’m the taxman.

Should five per cent appear too small,
Be thankful I don’t take it all.
‘Cause I’m the
taxman,
Yeah, I’m the taxman.

I går ble det kjent at Odd Nerdrum er dømt for skattesvik etter §12 i Ligningsloven. Dommen er fengsel. I 2 år! Ubetinget. La, meg bare understreke det først som sist: Loven skal være lik for alle. Enten du er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker så må de samme reglene gjelde. La det ikke være noen tvil om det. De aller fleste i samfunnet mener at det skal være slik, herunder selvsagt også undertegnede. Verdens mest suksessfulle og kjente nålevende norske maler har ikke bare fått passet sitt påskrevet, men også  to år bak lås og slå, av norske rettsmyndigheter. Sånn er det med den saken og jeg har ikke verken kompetanse eller lyst til å begi meg noe særlig inn på vurderingen av skyldspørsmålet her.

Nå er det gjort klart av Nerdrums forsvarer, Tor Erling Staff, at dommen blir anket omgående og dommen er ikke rettskraftig før anken er behandlet. Oslo tingrett har ikke trodd på Nerdrum. De mener mestermaleren ikke gir troverdighet. Ankesaken vil vise om Nerdrum vinner mer gehør for sine synspunkter og svar. Saken er kort oppsummert ifølge statskanalen følgende:

• Påtalemyndigheten mener Nerdrum i perioden 1998 til 2002 solgte bilder for 14.029.150 kroner uten å føre inntektene i selvangivelsen.
• Saken har sitt utgangspunkt i 32 malerier Nerdrum malte på 1980-tallet, hvor han brukte maling som begynte å renne.
• Eierne av de skadede maleriene begynte etter hvert å kreve erstatning.
• Nerdrum forsøkte å bøte på skaden ved dels å male nye bilder som skulle erstatte de gamle, og dels å legge til side midler som skulle brukes til erstatning.
• Det er pengene fra denne perioden skattemyndighetene mener maleren ikke har skattet av.
• Skattemyndighetene begynte å gjøre undersøkelser rundt Nerdrum etter et oppslag i Dagens Næringsliv i 2002.
• Etter at Nerdrum flyttet til Island i 2003, begynte skattemyndighetene granskning av 67-åringens selvangivelser for de fire foregående inntektsårene.
• Millionbeløp har beveget seg mellom Nerdrum, galleristen hans i USA, utenlandske konti og en bankboks i Østerrike.
• Slik mener aktoratet at Nerdrum med overlegg har unngått beskatning.
• Strafferammen for overtredelsen er opp til seks års fengsel og straffeskatt som fastsettes av Skatteetaten.
• Nerdrum erkjenner ikke straffskyld, og kalte tiltalen «tøys» da han møtte i retten 2. august.
• Oslo tingrett dømmer Odd Nerdrum til ubetinget fengsel i to år. Dommen er enstemmig og forholdet blir karakterisert som grovt skattesvik.
• Odd Nerdrum anker dommen

Selve kravet som er utgangspunkt for saken er allerede gjort opp, så akkurat det er ute av verden. Jeg synes det var en trist dag i går. En mørk dag for selve åndslivet i vårt lille land. ”Rullebladet” vårt er ikke spesielt godt når det gjelder behandlingen av kulturpersonligheter som ikke er helt A4 og som er litt for støyende i det offentlige rom. Hans Jæger ble bøtelagt, kastet i fengsel og mistet jobben som stortingsstenograf. Hans forbrytelse var å ha skrevet om et emne han burde latt ligge. Dobbeltmoral og prostitusjon. Agnar Mykle orket ikke å fortsette skrivingen etter rundene i retten med norske myndigheter. Belastningen ble for stor. Myndighetene mente Mykles bok “Sangen om den røde rubin” hadde et pornografisk innhold, men retten frikjente ham. Heldigvis. Fordi dette står virkelig frem som en av de flaueste episodene i norsk kulturhistorie. Ti år etter Mykle ble Jens Bjørneboe og hans forlegger trukket for retten og ble dømt for henholdsvis å ha skrevet og utgitt pornografi. På anklagerens bord lå boken “Uten en tråd”.  Edward Munch slet også med sitt forhold til norske myndigheter. Som for Odd Nerdrum var det skattefuten slaget stod med. Munch var i harnisk over skattevesenet i Aker som han mente både forfulgte og forstyrret ham og ville ha pengene hans. Det siste er utvilsomt riktig. Og det er pengene til Nerdrum dagens skattevesen er ute etter også. Det er ikke nødvendigvis dekning for å påstå at norske myndigheter jager sine kunstnergenier, men de  er hver for seg eksempler på litt bråkete kunstnere som blir satt på plass av staten. Og tiltalt etter brudd på gjeldende lov og rett.

Jeg reagerte veldig følelsesmessig når jeg først så rettens avgjørelse. Og jeg synes fremdeles det er tungt å tenke på at Norges fremste nålevende maler skal inn bak murene om dommen blir stående. Det er tragisk og det er brutalt. Som en annen simpel tyv skal han låses inne. Samfunnet må jo beskyttes fra slike som ham. Ok, jeg setter det litt på spissen nå, men debatten tåler vel det? Du skal ikke ha snakket med mange mennesker i ditt liv før du treffer på noen som er i klinsj med skattemyndighetene. Det kan være små og store uenigheter, men stort sett sier de det samme alle sammen: Det er klin umulig å ha noe å stille opp med når den som står i endre enden av ringen heter Skattefuten. Det kan selvsagt bero på enorm dyktighet hos Skattefuten, men det hender at noen også ymter frempå at denne motstanderen ikke har evne til å innrømme feil, og at enkelte i vårt sosialdemokratiske land nærmest oppfatter Skattefuten som allvitende, alllmektig og ufeilbarlig. Kort sagt, det som gjerne også karakteriseres som Gud…

Det er to kommentarer etter dommen over Nerdrum jeg mener det er verdt å trekke frem. Den første er fra Professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI, Ole Gjems-Onstad. Gjems-Onstad hevder, som rett er, at dommeren legger statens oppfatning til grunn og hører ikke på Nerdrum. Skatterettseksperten sier til Aftenposten at vi ikke kan argumentere med at kunstnere skal ha en annen straff enn andre, men det er blitt to straffesystemer, og legger til: – Tar du fra andre medborgere, ser man på om det er første gang, bakgrunn, og alder. Men tar du fra staten, straffes du uten nåde. Fengsel er stort sett for brutalt i skattesaker, sier Gjems-Onstad. Ifølge Onstad ville Nerdrum fått en langt mildere straff om saken ble stilt for retten i Danmark. – Der gjøres det opp med penger når det handler om penger, sier han. Gjems-Onstad sier egentlig det som bør sies. Det er rett og slett for brutalt å kaste en mann i fengsel på grunn av for lite innbetalt av egne penger til statens kasse. Og ja, det er faktisk slik at det er Nerdrums skaperkraft og arbeidsevne som har gitt grunnlaget for de fantastiske mesterverkene han har laget. Det er hans dyktighet og hans dyktighet alene som har gitt verkene liv. Og at noen har vært villig til å betale penger for Nerdrums malerier, betyr at han har kunnet skape seg et innteksgrunnlag som står og hviler på en pensel i hans hånd, og ikke som altfor mange kunstnere som lar staten gi dem trygghet i form av penger som tas med tvang av andre for så å bli fordelt ut igjen. Kanskje Nerdrum – saken kunne bidratt til å dra i gang en liten debatt om kulturpolitiske virkemidler også? Eller er det for radikalt å mene at skattefrihet for kunstnere kan gi bedre incentiver enn kunstnerstipend fra staten? I Norge har vi skatt og alle bør betale sin skatt, om enn ikke med glede. Det siste vil jeg fremdeles forbeholde meg retten til… Likevel må både de som er glødende tilhengere av skatt og gjerne økt skatt og oss som er litt mer avdempet og som mener det er mer saliggjørende at folk flest får beholde mer av sine egne penger, kunne være enige om at grunnlaget for skatt er tvang. Betaler du ikke skatten din, så kommer skattefuten og tar den. Sånn er den med den saken. Jeg mener helt ærlig at 2 års fengsel ihvertfall i min rettsoppfatning virker som en straff som ikke står i stil med forbrytelsen. Maleren har ikke myrdet noen. Han har ikke voldtatt eller forgrepet seg på annet vis mot noen. Han har ikke stjålet fra andre mennesker eller forgrepert seg på andres eiendom. Han har ikke spredd hat og vold. Ja, han har brutt loven, men har har også utført det mange ser på som en forbrytelse uten offer, men likefullt en forbrytelse sett opp mot våre lover, som vi plikter å respektere og følge. Men, rent prinsippielt er det altså mulig å følge to tanker på en gang – både at det er en forbrytelse og at det i utgangspunktet er en offerløs forbrytelse – ettersom det er hans egne penger som staten skal ha sin andel av og ikke tjuvgods. 2 års fengsel er for øvrig det samme som en 65 år gammel mann ble idømt for å ha voldtatt en 9 år gammel jente…. Spinnvilt.

En som derimot mener, på ramme alvor, at Odd Nerdrum er en tyv er lederen i kommunistpartiet Rødt, Turid Thomassen. Til Nettavisen sier hun, igjen på ramme alvor, at Nerdrum kan ha hindret andre kunstnere og kulturarbeidere fra å få støtte, og verdens mest kjente og suksessrike maler blir derfor av kommunistlederen kalt KUNSTTYV! Ærlig talt, er det mulig å snu verden mer opp ned enn dette? Det er noe av det frekkeste jeg har hørt ytret fra en partileder på svært svært lang tid. Nå har jo ikke en frekkhet fra en politiker i Rødt særlig injurierende virkning, det må nærmest fremstå som en stor ære å bli utsatt for slike karakteristikker fra det partiet. Hadde det kommet motsatte signaler hadde jeg blitt mer bekymret for Odd Nerdrums gode navn og rykte. Men, når det er sagt så skal vi selvsagt lytte til autoriteter på området og Rødt – som et kommunistisk parti – er autoriteter på dette – det er få andre ismer som har vært bedre på storskalatjuveri enn de regimene AKP- gjengen har stått på geledd for…

I utgangspunktet ser det ikke ut som om straffen på 2 år i fengsel skal være nok straff for mestermalerens manglende innbetaling av egne penger (skatt) til staten, ettersom man nå også ser ut til å ville frata Nerdrum hans maling og pensler i de årene han skal sone straffen. Nokas – Johnny kan sitte og male på cella, men ikke ODD NERDRUM – hvis malerier vil overleve skattesviket med mange hundre år. Årsaken er at Nokas-Johnny har maling som hobby, mens Nerdrum har det som levebrød. Det er ganske fantastisk (trist) dersom dette blir realitetetene. Det er rett og slett for dumt, og en vanvittig og uverdig tilleggsstraff for en som har gitt oss så mye skjønnhet, men selv blitt langt mindre skjønt behandlet av kunsteliten i eget land.

Jeg kommer til å følge spent med på “Staten vs. Nerdrum”, og forventer at rettsvesenet gir ham en fair sjanse når anken kommer opp. Det skylder vi ham. Det også. (Min favorittavis) Klassekampen er som vanlig redelige og interessante i sin dekning av saken, og har blant annet skrevet om sympatiutstillingen som Nerdrums tidligere elever avholdt til ære for sin gamle læremester. 19. august har lar de kunstsosiolog Dag Solhjell komme til orde, og han sier blant annet følgende:

- Det er i hvert fall en sterk ideologi til stede i det norske akademiske samfunn om at den som lager kunst og tjener masse penger på det, må være en skurk. En slik person må være kommersiell og kan bare være opptatt av penger. Alle kunstnere som selger godt rammes til en viss grad av denne antiholdningen. Man kan spørre seg om ikke både aktoratet og dommeren også har latt seg påvirke av det

Tilslutt. Hvordan begynte så min interesse for kunst eller kitsch, og spesielt for Odd Nerdrum? Det begynte i Hellas og det begynte sent. Jeg studerte for en del år siden ved Universitetet i Athen i Hellas. En dag jeg tok fri fra studiene gikk jeg en tur og vandret ganske tilfeldig forbi Nasjonalgalleriet. Jeg har aldri rent ned gallerier, men jeg våget meg inn. Og jeg endte opp med å forelske meg i et av maleriene som var utstilt. Det var den greske maleren Giorgios Iakovidis sitt verk ”Children`s concert” fra år 1900. Det henger der fortsatt tror jeg, men jeg har en billig og flott innrammet plakat av det på kjøkkenet nå som jeg ser på hver dag jeg drikker min morgenkaffe. Måten lyset spiller inn på. Måten den lille jenta strekker ut armene til sine eldre søsken som holder konsert for henne. Blafringen av gardinet i vinduet. De levende individene i et ellers dødt maleri. For meg ble dette maleriet gnisten som tente en liten interesse for meg.

Odd Nerdrum sa i et foredrag som er gjengitt i en fin liten bok jeg har stående i bokhylla at ”kitsch tjener livet og søker det enkelte individ, i motsetning til kunstens ironi og distanse.. og ”kunsten er til for kunsten selv og henvender seg til det offentlige rom. Kitschen tjener livet og henvender seg til det enkelte mennesket”. Kitsch handler i motsetning til kunst om godt håndverk og om kvalitet. Det handler om å strekke seg etter noe, om å skape noe, om å uten blygsel la seg inspirere av svunne helter og gammel storhet. Oppsummert kan man kanskje si det slik at kitschen handler om å få frem det beste i maleren i motsetning til kunsten som i mange tilfeller i dag synes å få frem det dårligste. Det synes altfor ofte i dag som om kunsten i dag har heist fanen med budskapet ”Bra er dårlig – Dårlig er bra”, og derfor har jeg stor sympati med Nerdrum og den krets av malere som tilhører samme tradisjon og som ikke lenger vil vedkjenne seg kunstbegrepet, men i stedet har hengitt seg til kitschen. Han er tross alt et skapende menneske. Og en usedvanlig kunnskapsrik og lyttende samtalepartner. Jeg har besøkt ham på gården hans utenfor Stavern, og det var rett og slett en av de mest sjelsettende opplevelser i mitt liv å få sitte ned og samtale med og bli bedre kjent med en mann av Nerdrums format. Vi andre blir små i forhold til ham, allikevel løfter han oss andre opp, og har feks gjennom sin vederlagsfrie undervisning og opplæring av nye malere spart Staten for millioner av kroner. En plass på Kunsthøgskolen koster Staten en halv million kroner. En plass hos Odd Nerdrum koster Staten null kroner. Tidligere elev av Odd Nerdrum, og selv en fremragende maler, Jan-Ove Tuv sier det egentlig ganske godt i papirutgaven dagens Klassekampen (19.8.2011), og selv om Tuv bruker sterke ord, synes jeg rett og slett vi alle får tåle at disse blir hengende litt i luften til ettertanke:

- Det er snakk om et mønster: Norge forsøker hele tiden å fremme kunstnere i utlandet, og det fungerer dårlig. Og så blir Odd Nerdrum, som har skapt en ny renessanse som ikke passer inn i Norges offisielle kunstsyn, headhuntet til amerikanske gallerier på 80 – tallet. Det har antakelig vært en irritasjon i at det var “feil” mann som fikk suksess.

FrPs valgstand på Handelstorget i Skien

På lørdag var vi i gang. Fremfor oss står en drøy måned for tur. The Game is On. Måtte den beste vinne! Jeg fikk med meg valgkampåpningen i Skien. På rekke og rad var de stilt opp med hver sin fargerike bod. Tradisjonen tro følges gjerne brosjyrene av noe å tygge på. Høyre hadde likegodt pakket 2 sjokolademuffins i en liten papirpose sammen med en liten valgbrosjyre. Vi tok imot. Arbeiderpartiet delte tradisjonen tro ut roser. Og vi tok imot den også. På FrP`s stand traff jeg på den trivelige ordførerkandidat Lars Lindskog og en stor gjeng med andre kandidater på lista. Jeg slo av en hyggelig prat og fikk også hilst på FrPs egne sykkelpatrulje, som på miljøvennlig vis syklet rundt med valgmateriell. For politisk aktive gir valgkampåpningen litt 17 mai – følelse. Alle var de der på Handelstorget i Skien. Fra Rødt til FrP. Små som store. Jammen satt det ikke en enslig kar fra Kristent Samlingsparti oppe i gågata også. Et lite stykke unna de andre, men likevel til stede.

FrPere i Skiën leverer valgmateriell til velgere i ekspressfart

Vi har mange grunner til å være stolte av vårt demokratiske og politiske system. Under valgkampen så blir det ganske tydelig for den som vil se at de politiske uenighetene er der, men de gjør oss ikke til fremmede for hverandre. Da jeg gikk forbi valgbodene litt senere på dagen var de igang med å rigge bodene ned og ta kvelden.Etter at dagens økt er over står de og prater med hverandre over en kaffe. Vi tar dette for gitt og legger kanskje ikke merke til det en gang. Mange steder i verden ville slikt vært utenkelig. Det får meg til å tenke på noe jeg opplevde for noen få år siden. Jeg var FrPs representant i det som het Norsk senter for demokratistøtte (NDS) og hadde takket ja til å bli med og treffe en stor og ganske topptung delegasjon fra Vietnam. FrP, SV og Ap skulle møte fra norsk side og gi litt informasjon om hva vi stod for og gi et lite omriss av hvordan politikken fungerte her til lands. Delegasjonen kom ikke fra en hvilken som helst institusjon i Vietnam. De kom fra selveste Ho Chi Minh Political Academy, og dette er selve eliteopplæringsanstalten til kommunistpartiet og det var altså ingen “hvem som helst`er” vi skulle møte.

Det første vi norske gjorde var å sette oss tett ved siden av hverandre. Det andre vi gjorde var å skjenke kaffe til hverandre. Hvorfor forteller jeg dette? Det er fordi at noe av det viktigste vi kunne vise denne topptunge vietnamesiske delegasjonen var at selv om FrP og SV stod for helt ulike politiske løsninger og visjoner om hvordan det norske samfunnet skulle være og hvordan verden ellers var skrudd sammen, så kunne vi sitte side ved side og var ikke mer uvenner enn av vi fint kunne fylle opp hverandres kaffekopper. Vi tar slikt for gitt. Det gjør man slettes ikke alle steder i verden. Etter hvert gikk vi i gang med presentasjonene av partiene, og til slutt ble det også tid til en liten spørsmålsrunde. Representantene fra Ho Chi Minh Political Academy var svært så spørrelystne og satte i gang: Kunne folk i samme familie stemme på og være medlemmer av forskjellige partier? Ja, svarte vi, og forsøkte å unngå å virke blærete ved å legge til et “selvfølgelig”. Ganske nyfikne var de også på kapitalismen og jeg forklarte villig vekk om FrPs ideologiske forankring i den klassiske liberalismen og viste til hvordan vi ønsket å omsette dette til pragmatisk og god politikk for folk flest.

Da seansen var over, ville delegasjonen fra Vietnam takke for seg. Fremste mann i hierarkiet reiste seg, og han var etter det jeg erindrer faktisk medlem av styringskomiteen for kommunistpartiet. Etter å ha takket på skikkelig tok han et siste “ekstranummer” og proklamerte at han så frem til å komme til Norge neste gang og at han håpet at Siv Jensen var landets statsminister da… Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men takket og smilte og fikk raskt tatt av meg FrP – pinsen som jeg byttet med delegasjonslederen som hadde tatt av sin Ho Chi Minh Political Academy – pins som han holdt i armen han strakk mot meg. Det var heller ingen annen råd enn at jeg der og da måtte sette den på dressjakka. Ut fra møtet vandret altså en av toppene i det vietnamesiske kommunistparti med et FrP – eple på jakkeslaget, og en internasjonal sekretær fra FrP med en Ho Chi Minh Political Academy – pin på sitt jakkeslag….

Moralen er at…

…ting er ikke alltid som man tror

…vi har all grunn til å slå oss på brystet over det politiske systemet og partipluralismen i Norge

…hvis man klarer å overbevise en Vietnamesisk kommunisttopp om å stemme FrP, da er alt mulig der ute på alle landets valgstands også. Det går an å overbevise selv den vanskeligste velger.

… det begynner å ligne en bønn, er tittelen på Ole Paus sin plate fra 1998. Er det flere enn meg som synes disse to setningene ganske bra beskriver stemningen i disse dager? I morgen er det tre uker siden tragedien. Terroren. Galskapen. Ondskapen. Meningsløsheten. Fordi det er alt dette som rammet vårt lille land denne begynnende sommerkvelden i juli.

Det som skjedde gir ikke mening, men det som har skjedd hver eneste dag siden gir mening så det monner. Ingen vet helt hvordan vi som nasjon blir merket av terroren som rammet oss, men i uvissheten ulmer det likevel både et håp og en tro på at vi skal klare dette. Klare å ta med oss videre inn i den forestående hverdagen den enorme styrken som samling i bånn gir et folk.

Terrorister er alltid feige. Feighet er en av del av terrorens natur. Anders Behring Breivik tok feigheten opp til et nytt nivå. Å angripe forsvarsløs ungdom på en sommerleir utkledd som politi er rett og slett så til de grader feigt og utspekulert at det går ikke an å fatte. Likevel var det dette som skjedde. Unge, idealistiske, engasjerte, forventningsfulle ungdommer som bar på en drøm som de hadde begynt vandringen mot gjennom å bli med i AUF.

Da jeg var 14-15 år begynte så smått min interesse for politikk å vekkes til live også. Dette er nå over 20 år siden, men jeg husker det veldig godt. Man kan nesten si at det var litt forutbestemt at jeg skulle drive med politikk. Jeg er oppkalt etter Siljans første Arbeiderparti-ordfører. Som var min bestefar, og som døde nøyaktig fem år før jeg ble født, på samme dato, samme ukedag og omtrent på klokkeslettet. Da var det likssom ikke noen vei utenom. Det lever jeg godt med. Jeg er stolt over min bestefar som jeg aldri fikk møte her på jorden. Han var aktiv i Arbeiderbevegelsen i hele sitt liv, blant annet gjennom sitt arbeide i Skog – og Landarbeiderforbundet. Med dem var han forøvrig også med i en delegasjon til Sovjetunionen i 1927 og han fikk på turen til og med et glimt av Stalin på revolusjonsdagen 10. oktober. Bestefars lille røde partibok for Arbeiderpartiet har jeg i nattbordsskuffen. På den står det Kristian Norheim og det er sirlig klistret inn merker for betalt kontingent. Den yngre Kristian Norheim, altså undertegnede, betaler inn partikontingenten på nettgiro. Og som mottaker på min giro står det Fremskrittspartiet.

For min bestefar var Arbeiderpartiet det riktige valget. For meg var Fremskrittspartiet det riktige valget. Jeg tvang foreldrene mine med ned til Ibsenparken midt i Skien sentrum for å høre Telemark FrP nestor tale. John Alvheim tente et engasjement i meg som har vært tent siden da. Måten John snakket om verdighet for de eldre på var det som gjorde det for meg. Hans budskap var så ekte og så riktig at jeg også ville bli med og kjempe for den samme drømmen, selv om han var flere tiår eldre enn menn. Vi kunne dele den samme drømmen om å bidra til et enda bedre samfunn. Jada, jeg har vært sur og sint på mitt parti og den som aldri er uenig med sitt parti på noe som helst har jeg vanskelig for å skjønne mener noe som helst. Som glødende liberalist og ekstremt utålmodig 18 åring ble jeg med ut i 1994. Litt voksnere, litt mer reflektert og litt mer tålmodig, men fortsatt glødende liberalist, vendte jeg etterhvert hjem igjen. Hjem til partiet mitt. Fremskrittspartiet.

Om et par dager braker valgkampen løs. Alle er  vi litt spente på hvordan dette blir. Det eneste som er sikkert er at det blir hva vi gjør det til. Sånn er det stort sett med det meste her i livet. Ihvertfall liker jeg å tro det. På lørdag slippes den politiske samtalen løs igjen. Vel, egentlig har den vært i gang rundt omkring lenge allerede. Den har kanskje aldri stoppet opp, men nå skal vi altså ta den ut i det offentlige rom igjen. Mange har forventninger. Det er nå vi skal vise. Vise hva vi er gode for. Vise at det samfunnet og det systemet terroristen angrep for tre uker siden ikke kan falle. Det kan ikke falle nettopp fordi det holdes oppe av en hel nasjon som skulder til skulder står og holder armene varsomt omkring, som man bærer en nyfødt på armen, som Nordahl Grieg skrev. Som man bærer et nyfødt barn på armen.

Statsminister Jens Stoltenberg har vært en formidabel leder i disse ukene. Han er også min statsminister selv om jeg stemte på en annen, og fortsatt vil gjøre det ved neste stortingsvalg. Det er ikke alle ledere som innfrir når det virkelig røyner på. Jens Stoltenberg har vært en leder med stor L i denne vanskelige tiden. Han har vært samlende og evnet å formulere et budskap som ikke bare samler folket, men som styrker nasjonen – uavhengig av hva vi ellers måtte mene om politiske saker, og uavhengig av hvilken kulturell, religiøs eller etnisk bakgrunn vi bærer med oss som nordmenn. Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk sa Stoltenberg. Kan det egentlig sies bedre og klarere?

Dette innlegget er det første innlegget på min blogg. Jeg håper noen vil følge bloggen min. Jeg håper noen vil like det jeg skriver, og jeg håper noen vil mislike det jeg skriver. At det er et hav av ulike meninger er en av de fineste egenskapene i det samfunn som det vi lever i. Gode meningsbrytninger er selve pulsen i et demokratisk samfunn. La oss verne om dette, la oss være enige om at uenighet er en god ting. Det gjør den politiske debatten levende.

Jeg startet blogginnlegget med en av mine favoritter innenfor norsk musikk, Ole Paus. På albumet som jeg nevnte i innledningen, “Det begynner å bli et liv – det begynner å ligne en bønn” som han utga sammen med Oslo Kammerkor, og der tekstene er en fin blanding av hans egne ord og ordene til biskop og salmedikter Hans Adolph Brorson, finnes blant annet sangen “De hadde ventet – Når mitt øye, trett av møye”, og i den delen av teksten som Ole Paus har skrevet finnes følgende: “… jeg er drømmen og jeg er driften i alle som lever og elsker på vår jord”. Det er ikke noen tvil om hva sangen handler om, men uavhengig av dette og uavhengig av på hva og hvem og om vi tror, så tror jeg den godeste Ole Paus vil la oss få lov til å tolke disse fine ordene han har formulert akkurat på den måten hver og en av oss selv vil. For min del synes jeg bare at de passer inn som tittel det bildet vi sammen som folk har malt de siste dagene, der vi har reist oss for å forsvare det vi har kjærest av alt: demokratiet, kjærligheten og åpenheten.